Tur til Kapp Verde

Eselene på Kapp Verde

Kapp Verdeøyene ligger utenfor kysten av Afrika, omtrent ved Senegal, og midt mellom Kanariøyene og Ekvator. Det betyr at det er ganske varmt der selv midt på vinteren, og er de heldige har de regn en gang i året, i august/ september. Når regnet kommer så eksploderer naturen til et grønt paradis, alle frø og røtter har ligget der og bare ventet på vann. Så er det frodig og vakkert en stund før alt tørker vekk igjen, og jorda ligger der brunsvidd, det er bare akasiene som klarer seg, de har røtter som går langt ned. Ellers er det stein og rød jord og sand. På høyslettene og oppover skråninger blir det dyrket mais så de har til mat resten av året.

I dalsøkkene finner vi plantasjer. Der blir det dyrket bananer, kokosnøtter, sukkerrør og frukt og grønnsaker. Plantasjene blir vannet av grunnvann som blir pumpet opp av jorda.

Dit dro Martin og jeg midt i januar 2003. Det var en lang flyreise via Brüssel og Lisboa ned til øya Sal, hvor hovedflyplassen lå den gang. Vi skulle videre ned til øya Santiago som er den største i øygruppa, og der ligger også hovedstaden, Praia. Det endelige målet for reisen vår var Pedra Badejo, en gammel fiskerlandsby.

Etter å ha sovet en natt i Praia ble vi hentet av ”vår mann” Peter (Pedro Antonio). Landsbyen ligger ca. 4 mil fra hovedstaden, og på veien dit dukket de opp, eslene. Riktignok hadde jeg lest ar det skulle være esler der, men hadde ingen forestilling om hva de ble brukt til, eller om de ble brukt i det hele tatt.

Disse små, tålmodige dyrene var å se over alt. En eselmamma sto bundet til et tre i skyggen sammen med folen sin, hun hadde fått fri en stund. Etter veien så vi gjerne små flokker lastet med plastkanner, de tuslet så snilt og pent hjemover med vann. Det er veldig tørt der, så vann må hentes fra vannposter rundt omkring. Andre steder så vi eslene lastet med store knipper med brensel. Dette som er nevnt her var også kvinnenes arbeid. De bar store vanndunker eller brensel på hodet, gjerne i samarbeid med eslene.

Det var helst ute på landsbygda eslene holdt til. Inne i byen så jeg bare ett esel og det var veldig magert, det er vel ikke så lett å finne noe å ete der, og folk er fattige. Det var to smågutter som lekte seg med det. De hadde laget en ridesadel av pappesker, den ene satt på og den andre leide det med et tau rundt halsen. Dyret så ikke ut til å trives noe særlig.

En kan i det hele tatt undres på hva dyrene levde av, gras finnes ikke. Unntatt i regntiden da. Men både eslene og geiter, som det var en del av, fant litt rusk og rask, avfall av sukkerrør og bananplanter, og så ut til å klare seg noenlunde med det. Bortsett fra noen individer var de ikke spesielt magre, våre esler er vel heller litt overvektige.

Etter at jeg hadde studert de arbeidende eslene litt nærmere, jeg var nysgjerrig på hva de hadde til seletøy / kløvsadel, fant jeg ut at de hadde noen små, enkle kløvsadler av tre. Det hele så hjemmegjort ut. Sadelputer laget av gamle klær, og tøyremmer til å holde det hele på plass. Ingen kroker eller ringer til å feste ting med, kun tau til å binde fast lasten. Men det fungerte.

Et sted oppe i en trang dal traff vi på noen blide kvinner som hentet vann med esler, det var gjerne 5 –6 plastkanner som var festet til eselets kløvsadel, og det ene eselet hadde en spesiell mulepose. Det var ganske enkelt en avskåret plastkanne som var festet på hodet med et tau, og så var det skåret to hull til nesen. Eslene var ganske lydige også, når kannene var fylt opp med vann så sendte kvinnene eslene hjemover alene. Kvinnene hadde mer å snakke om, de tok nok igjen dyra på hjemveien.

Men tilbake til kløvsadelen. Vi ble kjent med Eduardo, en koselig kar som snakket bra engelsk, han hadde arbeidet i Amerika i mange år. Han kjente en som laget kløvsadler og gjorde avtale med ham om å lage en slik til meg. Men så var det slik at han trengte ca. en uke på seg til jobben, og innen den tid skulle vi reise hjem. Hva gjorde jeg så? Hva om det gikk an å få tak i en brukt? Det gjorde det. Zito, en plantasjeeier vi også ble kjent med brukte mange timer på å tråle rundt og lete etter en brukt sadel. Uten at jeg visste det. Sent på ettermiddagen dukket han opp med denne enkle, lille tresaken som jeg ønsket så inderlig. Gjett om jeg ble glad! Det er ingen flott ting, men den er fra Kapp Verde!

Vel hjemme igjen rigget jeg til sadelen på eselet mitt, Sølvfell. Vel, vinkelen på sadelen passet ikke helt til henne. Det mangler mye på at hun er spiss over ryggen, men legger jeg godt med polstring under så går det greit. Nå er hun stolt over å bære, jeg har også lagt på sadeltasker med litt tyngde så hun får trene opp ryggen sin.

Jeg sender ofte varme tanker til de små og trofaste eslene på Kapp Verde!

------ Nå i ettertid har jeg laget en ny kløvsadel til Sølvfell, men etter modell av den gamle. Denne nye har videre vinkel så den ligger bedre på eselets rygg, pluss at jeg har gjort et par utbedringer. Den fungerer bra.

Ragnhild Kvisler Øveraasen